HCMC, siste kveld

HCMC er en metropol, 12 mill bor her. Vi rekker ikke annet en sentrum og severdighetene. Sentrum er internasjonal. Hotellet vårt også. Et lite trinn opp fra Vung Tau, vil kanskje Wenche mene. Vi har rom med utsikt til Saigon-elva. I dag hat vi travet severdighetene. Krigsminnemuseet er heftig, sjøl om alt er kjent (om ikke kjært). Det er et sterkt møte med grusomhetene som ble begått. Ting kommer tilbake. Vi gikk til den amerikanske ambassaden, dvs det er revet. Ble nok for sterk for USA å ha den stående som symbolet på nederlaget. Var så i presidentpallaet til qustlingene. Bygget etter Diem. Nå et museum over diktatur, korrupsjon og galskap. Betalt av USA.

Siste meling er at Wenche ville ha en litt dekadent kveld ved poolen på taket. Det er ladies knight. men jeg tar et bad.

Søndagen

gikk med til bading. Rett over veien og ned til stranden. Vi er på den vietnamesiske side av halvøye. Ex-pat'ene holder seg på andre side. Så vi fikk oppmerksomhet. Sør-Kina-havet er greit å bade i, og på stranden fikk vi servert det lekreste måltid fra en kvinne som bar hele sitt kjøkken på et åk. Reker, krabbe og skjell med tilbehør som ble stekt og kokt mens vi spiste. Og litt kald øl som ble tryllet fram. På kvelden en kjøretur rundt sydspissen til ex-pat-siden hvor vi hadde nok et fantastisk måltid og så en drink på Corner Kafe før vi ruslet hjem og tok en siste på stranden på vår side. I dag bading og grilling. I morgen HCMC.

Vung Tau

Verten i Hoi An hadde lagt vår intreressante diskusjon ut på facebook hvor han la alle de vanskelige spørsmål om utviklingen i Vietnam i munnen på meg. Ingen frykt for noe. Så diskuterte vi ytringsfriheten i Norge. Hvor du kan si hva du vil, men blir ikke hørt.

Bil opp til flyplassen i Da Nang. For meg så Da Nang spennende ut. Det er en millionby, en industriby, men men en fantastisk strandlinje, og med det største pariserhjul vi har sett. Flyturen til HCMC gikk greit. Ble henten på flyplassen og kjørte rett til John og de i Vung Tau. Vung Tau var vel en gang en søvnig lite landsby på en stor halvøy. Nå dekker byen hele halvøya, og er feriebyen til HCMC, så nå i helgen er her ikke et ledig hotellrom. Men det gjør ingenting; vi flyttet inn i Johns helt nykjøpte leilighet. Badeby med strandlinje rundt hele halvøya. Badet i går med Duc An og bestemor. I dag blir det grilling på Wenche.

Fredag

fortsatt i Hoi An. Skredderier tar tid, men nå er det i hus.
I går kveld gikk vi på Little Hanoi for de den så så koselig ut. Stedet stakk seg ut fra de andre, og kankje derfor uten gjester. Det var fulltreffer. Maten, og verten - litt eldre enn meg. Og defor med sin historie. Krigen var over for 40 år siden, og de vi har truffet til nå er født for sent til å ha opplevd noe av den. Thuc har historie. Bl.a. grafisk utdannelse fra Leibzig på 70-tallet. Ja, RVN satset også på det. En lang og god diskusjon om historie og nåtidens spørsmål i lys av historien. Det var Wenche som inviterte han over på et glass vin. Det klaffet. Var tilbake til ny sesjon i dag. Og vi er velkomne tilbake. Både kona, sønnen og ikke minst kokka vil det.

Hoi An

er en perle, på UNESCOs verdensarvliste, men derfor en turistfelle. Her er likt fordelt mellom storneser og vietnese turister, og det oppleves som hvilken som helst felle. Sitter du i fella så sitter du. Kanskje ikke likevel? Her er sjarmen vitenameserne har. Det er lett å være her. Vennlige mennesker uten stress. Wenche var hos skredderen. I morgen får vi resultatet. Etter skredderen gikk vi til mathallen. Der var ingen storneser. Benket oss med de lokale og jeg lot kokka bestemme hva jeg skulle få. Resultatet var en kulinarisk reise. I går spiste vi i et hull som ledet inn til en privat gårdsplass hvor de hadde satt opp et restaurant-skilt. Wenche ble litt skeptisk da hun så inn på kjøkkenet, men det fryktede resultat uteble. Traff på en fransk fotograf som har slått seg ned her og som solgte fantastiske fotos herfra, fra India og fra Cuba. Jeg kjente litt på det. Vi må utsette reisen til Vung Tau et døgn for å få med skredderiene.

Hue

Siste dag i Nihn Binh var fantastisk med besøk til kongegrav/gammel hovedstad (for småkonge) og et par pagoder. Pagoder pleier å være mindre, nette bygninger, ikke prangende som våre katedraler. Noe annet med stupa'er, men de skal jo vise igjen. Bai Dinh pagoden var noe annet. Et nytt gigantanlegg betalt av en riking, med bygning på bygning over et så stort område at vi ble fraktet i el-busser. I hovedpagoden var det 4 statuer. Den største forgylte på ca 10 meter! Mange trapper på anlegget, og jeg vant wet t-shirt konkurransen. Sisite middag med familien var påen vietnamesisk restaurant vi aldri ville funnet alene med mat vi ikke ville visst hvordan skulle spises. Og med medbrakt hjemmebrent fra bestemor. Litt trist å reise derfra. Fantastiske mennesker.

Til Hue på første klasse og til ditto hotell i sentrum. Brukte en dag på kongebyen, og rakk ovet deler av den indre forbudte by. Det var her FNL bet seg fast under Tet. På hotellet hadde vi først hatt frokosten ved siden av et amerikansk par med datter. Han var i alder til å ha vært her før. Traff de igjen i kongebyen hvor det var bilder fra offensiven. Han på høylytt amerikansk vis: De har utført en fantastisk rekonstruksjon her -. Jeg måtte gå bort for ikke å sprekke i trynet på familien. Vi går alle strekk. Jeg klarer varmen på et vis, men også i går vant jeg i sørklasse wet t-shirt konkurransen. Får litt oppmersomhet på det.

Ninh Minh

Har vært et par dager uten bloggkontakt., men kom inn nå. Ninh Minh er Lien sin hjemby. Vi er tatt imot av familien som gode venner. Og en elskelig storfamilie som ikke vet hva godt de kn gjøre for oss. Er ikke mange stornesede turister i byen, så vi vekker oppsikt, men kun vennlighet. Alle vil hjelpe, og de som kan engelsk vil praktisere. Med varierende suksess. I går dro vi til søster på landet. Alle mann - en minibuss full. Slaktet geit og et par høns hvor alt ble fortært utenom hår og fjær. Blod drukket som suppe med nøtter i, alt til akevit. Baller og penis kom med snapsen. Wenche har lagt ut bilder på facebook. Jeg har litt problemer med å få opp bilder, og stresser ikke med det.
I morgen reiser vi til Hue.